Nå sitter jeg i sofaen og ser på mine kjærester på tv. Ylvisbrødrene altså. De er kjekke og morsomme. Samtidig flyr tankene i alle retninger. Tanker om store ting og om små ting. Det er så mye jeg lurer på! Jeg må slutte å tenke på så dyrisk mye hele tiden, for jeg blir jo faktisk sliten av det. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre til neste år, hvordan russerevyen skal gå, på om jeg noen gang skal klare å holde meg våken i en MIP-time, på liv og på død.
Det er mye tragisk som skjer i verden. Det skjer fæle ting hele tiden, og det skjer over alt. I Usa og i Kina, på Gazastripen og i Norge; Ja selv i lille perfekte norge der majoriteten har det så bra at de glemmer at andre har det vondt, skjer det tragiske ting. Foreldre slår barna sine, folk lever med fæle sykdommer og folk dør av unaturlige årsaker. Folk må slutte med å være så egoistiske. Jeg vet at vi her hjemme ikke akkurat kan gjøre så mye med det som skjer f.eks. i gaza, men man kan i det minste være opplyste og vite at verden ikke er så fin og flott som den er i deres verden.
I det siste har jeg tenkt mye på liv og død,og på hvorfor vi egentlig er her. Men hvis jeg tenker for mye på det blir jeg helt surrete i hodet. Jeg tror at alt er tilfeldig, i dette store universet er vi egentlig ingenting, vi er bare skapninger som har utviklet seg fra små ubetydelige celler. Jeg sier ikke at man skal gi blanke i livet. Tvert i mot mener jeg at man må være glad for at man har et liv og kan leve det fullt ut. Meningen med livet eksisterer ikke. Vi er bare her, og det er en ren tilfeldighet! Hver enkelt må gjøre det beste ut av sitt liv, for at det skal bli best mulig for dem, for en dag er vi ikke mer, og da får vi kanskje aldri muligheten igjen! Jeg tror egentlig ikke at noen klarer å forstå helt hva jeg mener, fordi at jeg egentlig ikke klarer å forstå det helt selv. Det var et program om universet på tv som fikk meg til å tenke slik, Tenk så ufattelig stort alt er utenfor jordas atmosfære, vi mennesker kan da neppe være midtpunktet i hele den vide verden? Det tviler jeg på. Men nå gidder jeg ikke å være mer filosofisk om dette, fordi at jeg vedder på at jeg kunne fylt hele internett med alle tankene.
Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg har også tenkt mye på Erlend, som omkom i en tragisk bilulykke 13. desember. Jeg var ikke blandt hans nærmeste. Jeg kjente han fra tida på grunnkurs. Han var i "Gjengen" som alltid satt i kantina, og kjempegøy å feste med. En utrolig flott kar med andre ord, som alltid hadde et lurt smil om munnen og glimt i øyet. Han brukte å "mobbe" meg for min brede lofotdialekt. "Hei Carrrrroline, harrr du det brra?" Sa han alltid, og så lo han. Jeg lo også. Det er tragisk at slike ting må skje. Jeg tenker på familien og de gode vennene hans som må leve med dette resten av livet. Det er fælt. Men man må vel bare leve på de gode minnene. Hvil i fred Erlend! og hvil i fred alle andre som ikke er blandt oss mer!
Nå er jeg tom. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive. Jeg er ganske trøtt for tiden, og har som nevnt i et tidligere blogginnlegg alt for mye å gjøre. Ved siden av 3 særemner, russerevy og annet skolearbeid, må jeg appåtil finne ut hva jeg skal gjøre til neste år. Jeg vet ikke, men jeg finner det nok ut:) Det var godt å få ut noen av tankene:)
Carpe diem!
